Så fint med så mange fine positive kommentarer–…

Nabokrangel.
Min nå høflige og gode venn politimesteren ga meg halvparten av bananhøsten fra et tre. Det viser seg at alle fire bananplantene er hans, selv om de utvilsomt står like utenfor muren på min side av veien. En skulle kanskje tro at dette kunne bli en krangel mellom han og meg, men det ville det aldri ha blitt. Jeg har nå bananer nok og vil sikkert få flere når neste tre høstes.

Jeg får nå sjansen til å se det sanne ansiktet til min andre nabo, hun med det skjulte smilet. Hun har gitt meg mange planter og noen fisker og går bort med et glimt i øyet hver gang. Der er hun i gang. Hun har med seg en hakke som hun dreper alle nye bananskudd fra rota til de gamle. Hun har tenkt å utrydde alle bananplanter som politimesteren har på min side av veien. Hun har fått med seg en mann som hugger ned alle de store plantene. Jeg prøver så si til henne at det er ok for meg at de er der, men hun er helt døv for mine kommentarer. Hun er i gang med sin misjon, alt skal bort som min nabo har på min side av veien. I tillegg har hun med en flaske med noe grønt oppi som hun tømmer i hullet der drapet allerede er gjennomført. Hun er en giftmorder. Der ser jeg hennes sanne ansikt, hun gir seg aldri før hun får alt gjort på sin måte.

Politimesteren kommer snart hjem med sin gamle Datsun og jeg gruer meg. Hva kan jeg si? At det ikke er jeg som har utført eller beordret massakren av hans bananplantasje? Og ettersom jeg ikke kan thai og han ikke engelsk vil det bli veldig komplisert. Jeg er fanget i et edderkoppnett av min gavmilde nabokvinne, jeg blir kanskje ikke fortært, men blir snart et offer.

Jeg tenker fort, en flaske whisky virket fint forrige gang og dermed er jeg beredt og står klar og venter på at han kommer. Red Label taktikken. Der kommer han putrende og stopper sakte, åpner panseret for å sjekke at er ok der framme. Ser seg rundt og går inn bak porten med alle trærne og blomstene. Inn sitt hemmelige hus som ingen kan se inn i. Ikke et ord om banantrær. Han går inn til sin kone med blåsvart hår, sine tre hunder, papegøyen og den store firfisla.

Jeg vet ikke, men kanskje visste han hva som kom, de har vært naboer i tiår og er ikke venner, men heller ikke fiender.

Det jeg vet nå, er at nabokvinner som gir deg ting vil kreve noe tilbake en dag. Hvis ikke kutter hun kanskje noe annet jeg vil beholde. Jeg har sett at hun har en stor skarp kniv og det smilet lurer ikke meg. Nå vet jeg hvem hun er.