I byen Sriracha er det massevis med uteliv. Men utelivet er likevel noe for seg selv i forhold til andre turistbyer.

Vest for kjøpesenteret Robinson finner man masse soier med barer, massasjesalonger og restauranter. Akkurat som i Pattaya? Nei langt ifra. Nattelivet har en helt annen stemning i Sriracha. Det er omtrent ingenting som ligner på utelivet på de typiske turiststedene. Det er ingen fylla og bråk. Ved en spasertur gjennom soiene, vil man støtte borti et hav med småbarer med lukkede dører. Disse er ofte dekorert med japanske manga-tegninger og japansk skrift. Ofte sitter det damer utenfor som tar imot gjestene, men de er ikke på langt nær så pågående som typiske bardamer på farangbarer. Disse barene er såkalte snack bars og karaoke bars – et helt annet konsept enn de typiske farangbarene man finner i Bangkok, Pattaya, Hua Hin osv. Noen likheter er det jo, man kan jo som regel gå inn og kjøpe seg noe å drikke. Som regel? Jepp, det jeg mener med det, er at en del av disse snack barene er merket “Japanese only” utenfor døren. Ingen andre enn japanske kunder er velkommen der. Så hva skjer på innsiden av en slik snack bar da? Jeg måtte finne det ut. Jeg tok meg en tur inn på et par slike barer hvor jeg hadde adgang og bestilte meg noe å drikke. Med på kjøpet fikk jeg kanskje ikke så pussig nok også en liten skål med litt snacks. Jeg spurte hva dette var for en slags bar, og ble forklart litt av konseptet. Som regel kjøper man ikke én og én flaske. Det er overhode ikke meningen at man skal sette seg ned og bestille en Singha eller Heineken. Prisnivået inviterer heller ikke til det. I noen av snack barene var det ikke engang mulig å kjøpe en liten flaske med øl eller noe annet. Det man gjør, er å betale hva enn det koster for en time, gjerne 6-800 baht. Den timen er inkludert en mengde drikke for både deg/dere og en eller flere barvertinner. Vertinnene er en type bardamer som så sitter sammen med deg eller dere også kan dere snakke og synge sammen. Snack barene er nemlig også noen slags karaokebarer. Jeg snek hodet inn på flere av disse barene og fikk se flokker med japanske menn i full allsang sammen med thaivertinnene sine.

Det finnes også noen få vanlige farangbarer rundtom, men om det er det man er ute etter, så drar man heller andre steder som Bangkok eller Pattaya. I tillegg finnes det også et par diskoer og thaisteder.

Byen sluknet til omtrent ved midnatt, da dette var stengetid for barer. Og politiet patruljerte gatene for å se hen at reglene ble overholdt. Baren/restauranten jeg etterhvert ble sittende på, holdt oppe en times tid ekstra, men måtte dempe lys og musikk likevel for sikkerhetsskyld. Det var visst løsere regler i byen før i tiden ble jeg fortalt. Da kveldens time var kommet, var jeg heldig å ble kjørt hjem til hostellet mitt som lå godt gjemt i en liten soi langt på andre siden av Sukhumvit.

Har du noen erfaring med utelivet i Sriracha? Legg gjerne igjen en kommentar under.

Sriracha Nakorn

Når nordmenn eller faranger i det hele tatt nevner provinsen Chonburi, er det omtrent synonymt med Pattaya. Men Chonburi har mange flere steder og byer. For folk som reiser til Pattaya, er Sriracha kanskje kun kjent for sin tigerzoo. Men Sriracha er faktisk en populær turistby, bare ikke blant faranger. Turistene i Sriracha er hovedsaklig japanere, […]

Mer...