Den rørende historien om de siamesiske tvillingene

De fleste vet at siamesiske tvillinger er en misdannelse der et tvillingpar vokser sammen. Færre kjenner den rørende historien om de egentlige siamesiske tvillingene som tilsammen fikk 20 barn og som har fått et eget museum utenfor Bangkok.

Tvillingene Chang og Eng var sammenvokst fra brystbenet og ned til navlen da de ble født i 1811 i Samut Songkhram, innerst i Thailand-bukta, 80 kilometer sør for Bangkok. De skremte vettet av overtroiske thaier da de ble født, og ingen andre enn moren våget å røre dem. Da Kongen av Siam, som Thailand het den gangen, fikk høre om tvillingene, ga han ordre om at de skulle avlives. Familien orket ikke å eksekvere dødsdommen, og i stedet lærte de to småguttene å leve med sitt helt ekstraordinære handikap.

Faren døde da guttene var små, og de vokste opp i stor fattigdom. De to guttene og moren livnærte seg med salg av andeegg. Guttene viste seg å være smarte. De lærte seg et samarbeid som gjorde at de kunne leve et så normalt liv som mulig. De prøvde så godt de kunne å strekke hudstykket som bandt dem sammen, slik at de nesten kunne stå side ved side, og så ofte de kunne trente de styrke, smidighet og koordinasjon.

En dag da guttene var ute og badet i elva ved der de bodde, var det en britisk handelsmann som fikk øye på dem. Han trodde først han så et uhyre, et monster med to hoder, fire armer og fire ben. Da han så nærmere etter, skjønte med en gang at han kunne tjene penger på dem. Dette var en tid da såkalte «freak shows» var svært populære både i Europa og USA. Stakkars mennesker med funksjonshemninger og misdannelser ble vist fram på sirkus og markeder for en liten slant penger.

Moren gikk med på handelen, og de siamesiske tvillingene ble solgt til briten Robert Hunter for 3000 dollar, en betydelig sum den gangen. Dessverre fikk aldri moren mer enn 500 dollar for guttene. Av ulike årsaker skulle det gå noen tid før tvillingene fikk forlate Thailand. De ble «oppdaget» da de var 14, men først tre år senere lyktes det Hunter å få dem ut av landet.

De neste årene turnerte de både i USA og England for 50 cent per billett. For den prisen fikk folk oppleve tvillingene turne sammen, slå salto og til og med spille badminton. For det meste ble de behandlet med respekt. Ett unntak var Frankrike, der det ble forbudt å vise dem fram, angivelig fordi det kunne ødelegge franske barn dersom de fikk oppleve noe så grusomt som sammenvokste mennesker.

De ble vist fram som ett monster med ett navn, Chang-Eng, men tvillingene var så smarte at de lærte seg engelsk fort. Chang og Eng forsto raskt at de ble utnyttet, og de startet kampen for å frigjøre seg fra Hunter og hans venner. De fikk 50 dollar i måneden i betaling, mens Hunter tjente i snitt tusen dollar i måneden på å vise dem fram. Da  de var 21 år og myndige, gjorde de opprør. De hadde lært seg å lese og skrive, og de omtalte seg ikke lenger som en person (Chang-Eng), men som to personer (Chang og Eng) med rettigheter som andre mennesker. Hunter ga seg, og ga Chang og Eng deres frihet.

Chang og Eng hadde ulike personligheter. Chang (eller «venstre» som foreldre hadde kalt ham) var usedvanlig kjapp i hodet, utagerende og med stekt temparement. Eng, «høyre», var et par centimeter høyere enn broren, stillere og langsommere på alle vis. Disse personlighetstrekkene hadde de hatt med seg helt siden barndommen, men de skulle forsterke seg senere i livet. Likevel var de bemerkelsesverdig like, så like at de selv hevdet at de ikke behøvde å snakke sammen. Den ene visste hele tiden hva den andre tenkte. Derfor lurte de selv på om de hadde telepatiske evner.

De fortsatte å turnere i sju år etter at de fylte 21, men denne gangen beholdt de pengene selv. De oppsøkte ved gjennomrom leger for å høre om det var mulig å gjennomføre en operasjon som separerte de to. I dag hadde dette vært et ganske enkelt inngrep, men den gangen ble det ansett som for farlig. En av legene som undersøkte dem ga imidlertid beskjed om at de burde slutte å turnere fordi de var i ferd med å bli utslitt.

Denne legen holdt til i North Carolina, og tvillingene likte seg der. De hadde allerede spart seg opp en god sum penger, og de kjøpte seg en stor gård. North Carolina var på den tiden øde og land var billig. De fikk også innvilget amerikansk statsborgerskap, og tok etternavnet Bunker.

Så skjedde det smått bisarre at Chang ble forelsket og ville gifte seg. Eng ville ikke være dårligere, og han fant seg et koneemne han også. I landsbyen, derimot, var det opprør. Selv tvillingenes nære venner frarådet dem fra noe så spesielt som å dele ekteseng med to koner.

Tvillingene fant da ut at de skulle adskilles, slik at de kunne gifte seg hver for seg. De fikk beskjed om at operasjonen sannsynligvis ville medføre døden for dem begge, men de var beredt til å ta risikoen. De ville heller dø enn å forbli ugifte, uten mulighet til å stifte familie. Da grep de kommende konene inn. De ville ikke risikere å miste sine kommende ektemenn, og bryllup ble holdt for både Chang og Eng.

Ekteskapene ble svært vellykket, i hvert fall i den forstand at i 1852 hadde Changs kone Addie født sju barn, mens Engs kone Sally hadde fått ni barn. Da var imidlertid samboerforholdet blitt anstrengt, åpenbart ikke seksuelt fordi det skulle komme mange flere barn, men kvinnene syntes likevel det ble for tett. Derfor bygde tvillingene ett hus til, halvannen kilometer unna, slik at konene kunne bo hver for seg. Tvillingene besøkte så hvert hus tre dager av gangen. De var, som thailendere flest, opptatt av å finne praktiske løsninger.

Tvillingene hadde alltid hatt den fordelen at dersom det kom uår eller utgiftene av andre årsaker ble store, så kunne de alltids reise på turne. Slik var det også i 1860 da de manglet penger, men freakshows var ikke så populære lenger. Dessuten var borgerkrigen rundt hjørnet, og pengene satt ikke løst. Likevel greide de å hente inn nok penger til et siste forsøk på operasjon og adskillelse, denne gangen i Europa der legevitenskapen skulle ha kommet lenger enn til Amerika. Dessverre ble det ingen operasjon, denne gangen på grunn av den preussiske krigen, og de måtte returnere. De var fortvilet, og Chang fikk et slag på vei hjem, med lammelser på høyre side som resultat. Han ble deprimert og begynte å drikke – mye. Tvillingene hadde ikke felles blodsystem, slik at den enes alkoholisme berørte ikke den andre.

I januar 1874 sovnet Chang stille inn som følge av komplikasjoner etter bronkitt. Da Eng våknet midt på natten, ropte han i angst «then I’m going» – nå er det min tur. Fysiologisk sett behøvde det ikke gå slik. En operasjon ville vært mulig, men han døde noen timer senere som følge av hjertesvikt, forårsaket av alvorlig sjokk. Tvillingene ble 62 år.

Da tvillingene døde, ble det avisoverskrifter over hele verden. De ble også obdusert, og obduksjonen dokumenterte den store tragedien, nemlig at det ikke hadde vært så vanskelig å skille de siamesiske tvillingene som legene trodde. Hvis de hadde blitt skilt som spedbarn, ville operasjonen vært meget enkel og ufarlig. I stedet ble de altså sett på som et monster som bare moren våget å røre.

Nå har tvillingene som har gitt navnet til begrepet «siamesiske tvillinger» fått et museum utenfor Bangkok, omlag fire kilometer fra der de ble født. Du kan lese om det museet her.