Mitt andre møte med Issan
Velsignelsen
Jeg våknet svett og omtåket. De har redd opp til meg i stua midt på gulvet, ett teppe under og et laken over. De har ofret begge viftene og satt opp ved siden av senga. Det blir morgen og sola er oppe og griller hus og folk.
Jeg kommer meg opp og vakler ut for å ta en røyk, første hostekule kommer og kaster opp i blomsterbedet. Folk dukker nå opp overalt, Kee kommer styrtende til, han er eldste bror i familien. Først med en bekymret mine, så smiler han. Han ser at jeg er ok tross gårsdagens fest
Mens jeg sitter i sofaen, kommer gamlemor med frokost. Pølser og vannmelon. Det ikke noe bord i stua, så det blir servert ved siden av meg i sofaen. Jeg prøve meg på vannmelonen, det går ikke særlig bra. Jeg går ut på altanen og setter meg på kanten og prøver å finne balansen. Da kommer en buddhistmunk med oransje klær ruslende. Smiler mot meg og stiller seg ved siden av meg uten å si et ord. Jeg hilser igjen med et smil og et nikk, han smiler tilbake, men sier ikke et ord. Munken går inn i stua, setter seg i sofaen og snakker med gamlemor.
Da starter showet. Jeg blir vinket inn og blir instruert i lotus sittestilling foran munken på gulvet. Dette er ikke særlig behagelig for en støl Normann, men jeg krysser føttene som best jeg kan. Han får en liten bøtte med vann og blomster, to lange gule stearinlys. Han gir meg lysene og jeg må telle alle mine år pluss ett ekstra. Jeg teller og gir lysene tilbake til munken. Han prøver å tenne på med fyrstikker, etter fem forsøk brenner de.
Nå begynner synginga. En bønn for meg. Jeg holder håndflatene mot hverandre like under haka.
Han summer av gårde i 20 minutter, til lysene er brent ut og han legger dem i bøtta. Endelig ferdig, tenker jeg. Jeg er fremdeles kvalm og svimmel, det gjør ikke saken bedre at gulvet er hardt og beina verker.
Så starter han på igjen. Etter 10 minutter stopper han. Tar fram en knippe med kvister, dypper i vannet og spruter på hodet mitt og synger igjen. Etter noen vannspruter stopper han og seansen er over. Han begynner å snakke med de andre som om intet hadde skjedd. Jeg stabler meg opp, vakler ut og setter meg på kanten av altanen. Velsignet nesten til døde. Jeg vil få et godt og langt liv, i hvert fall ett år til.
Munken går og jeg sitter andektig og tenker på at jeg er velsignet av fattige gode mennesker. En tanke som gjør meg ydmyk. Fyllesyk, men tankefull og takknemlig. Kanskje blir jeg et litt bedre menneske av dette. Tvilsomt, men de har prøvd og det forplikter.
Jeg tar farvel med gamlemor og de andre i familien, ti stykker pluss 20 naboer. Alle kommer strømmende til for å se meg dra. Min venninne går med på kne for å hilse gamlemor i sofaen farvel. En rørende måte å vise sin mor respekt på. Mor hilser og smiler tilbake med en trist mine. Jeg ser hun er rørt og savner henne allerede.
Vi drar og vinker til alle. Jeg har lagt igjen en liten gave til mor og en whisky til bror nummer to. Jeg har møtt en familie som vil tenke på meg og velsigne meg neste gang også. Men jeg håper at festen blir kortere og at munken kan hoppe over noen vers i synginga. Men jeg kommer tilbake uansett.
