Internasjonal strid om Langhalsfolket

Er det såkalte Langhalsfolket helt i det nordvestre hjørnet av Thailand en slags zoologisk hage med hjelpeløse mennesker? Og hvem er de egentlig, disse kvinnene som vandrer rundt med et tyvetalls messingringer rundt halsen. Hvorfor gjør de det? Og er det noen som faktisk tvinger dem til det?

Etter en dag hos Langhalsfolket i Nord-Thailand, så sitter man igjen med mange tanker. FN vil helst at turister skal unngå dem, fordi FN mener turismen rundt disse menneskene ligner på et menneskelig zoo, og at turismen derfor bare bidrar til å bevare en tradisjon som ikke bør bevares. FN er kommet i en delikat diskusjon med thailandske myndigheter om Padaung-folket. FN vil ha dem ut av Thailand, men Thailand vil gjerne beholde dem.  Etter en dag hos Langhalsfolket er jeg blitt litt klokere om deres skjebne. Jeg skal ikke forsøke å innbille leseren at jeg forstår dem, men noe forstår jeg.

Langhalsfolket kalles gjerne Padaung-stammen som igjen er en undergruppe av Kayanfolket, en folkegruppe på rundt 130.000 individer som igjen er en undergruppe av Karen-folket. Kayanfolket og Padaung-stammen har holdt til i det østre Burma i hvert fall tilbake til tidlig norsk vikingtid, altså rundt 800-tallet. Sannsynligvis kom de før den tid fra Kina. De har altså holdt til i dette området i mer enn tusen år. På thailandsk side av grensen fins det noen få landsbyer hvor Kayanfolket bor, og fra veien er det skiltet til en liten landsby der Padaung-stammen liksom bor.

Det første som slår en, er at den landsbyen en kommer til som består av noen få salgsboder, bambushytter og utedoer ikke er en ordentlig landsby, den er bygd for turisme. Det neste som slår en, er at det ikke fins menn der, bare kvinner. Det er fordi det bare er kvinner som bærer messingringene rundt halsen, ringer som monteres fra jentene er ca fem år gamle. Når det blir plass til nye ringer, smis det flere – og det har vært sett Padaung-kvinner med over tyve messingringer rundt halsen, som da veier fem-seks kilo.

Hvorfor ringene rundt halsen? Noen mener det skyldes at denne stammen mener ringene er attraktive for menn, altså at gullaktige og glinsende, lange halser er sexy. Noen sosialantropologer har kommet til det motsatte faktum, altså at ringene gjorde kvinnene mindre attraktive, slik at de ikke ble kidnappet som slaver av andre stammer. Andre har en langt mer praktisk forklaring, nemlig at ringene i sin tid ble montert for å beskytte jenter mot tigerbitt. Det var angivelig mange tigre i dette området, og de går etter halsen på ofrene. Spør du kvinnene i denne landsbyen selv, er det gjerne tiger-historien de forteller. De sier også at de er alene i landsbyen fordi mennene deres enten lever i skjul eller er borte for å jobbe.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er helt innlysende at kvinnene er der for å selge sine håndverksprodukter og en må dessuten betale for å komme inn i landsbyen. De tjener med andre ord penger på turisme. Spørsmålet er så: Hvorfor er det galt? At de tjener egne penger? FN og hjelpeorganisasjoner minner om at disse kvinnene og jentene for omlag ti år siden, begynte å ta av seg ringene. De var ikke trendy lenger, og dessuten vonde å ha på. De ble først advart mot å gjøre det fordi noen fryktet til og med at jentene skulle brekke nakken. Men jentene som fjernet ringene, fortalte en annen historie. De sa at de hadde vondt i nakken og ryggen noen dager og kanskje uker etter at ringene ble fjernet, men at de deretter ikke merket noe.

Det hadde naturligvis sammenheng med at det er ikke halsen som blir lengre av disse ringene. Det er vekten av ringene som presser kragebeinet ned (og av og til visstnok knekker det), slik at halsen bare tilsynelatende er lengre enn andre menneskers hals. Når ringene fjernes, vil de ha vondt fordi nakkemusklene er så utrente at hodet ikke får naturlig støtte, men så fort disse musklene blir trent opp, så fungerer jentene godt uten ringer.

I dag er imidlertid ringene kommet på igjen, i alle fall hos de rundt 20 kvinnene jeg så og snakket med ved hjelp av tolk. Det er visstnok fordi de tjener penger på å vise seg fram. I tillegg til at det koster litt å komme inn i landsbyen, viser gjerne kvinnene seg fram mot noen ekstra baht.

Men bakenfor denne tilsynelatende uskyldige turismen, er det en delikat diplomatisk strid. FN ser på Padaung-folket som flyktninger i Thailand, og mener de bør behandles slik. Da har de i så fall muligheter til å komme til et tredje land for å bosette seg der, under FNs beskyttelse. Finland og New Zealand er blant landene som har sagt at de gjerne tar imot Padaung-stammen for å integrere dem i sine land. Thailandske myndigheter, derimot, anerkjenner ikke Padaung-folket som flyktninger. FN hevder til og med at Thailand tvilholder på folket med messingringene fordi det gir dem inntekter som den attraksjonen de er. FN har da svart med å oppfordre til turistboikott.

Der står saken, og ingen vet i dag hvor dem ender.