Eie eller leie i Thailand

Etter ti år som eiere av en enebolig i Hua Hin, ønsker vi å selge. Vi gjør ikke det av lett hjerte, og heller ikke fordi vi er lei Thailand. Men det er en tid for alt, og skal man binde så mye kapital, så må man ha tid til å bruke det.

For oss har det vært ti usedvanlig rike år. Hua Hin har vært et perfekt feriemål for en familie med fire barn i varierende alder. Alle har vært der, noen av dem mange ganger, og Hua Hin har alt det en ferierende familie kan etterspørre, Nærheten til Bangkok og den internasjonale flyplassen der, kommer som en tilleggsbonus. Store deler av Asia er en dagsreise unna.

Når vi likevel vurderer å selge, så skyldes det to forhold: Etter ti år som «fastboende» i Hua Hin, ser vi fram til å reise rundt i Thailand og Sør-Øst Asia igjen. Ungene er store nå, og vi voksne greier oss utmerket som en slags luksusvariant av backpackere med hotellstandard fra tre stjerner og oppover. Dernest trodde jeg lenge at jeg skulle gå av som pensjonist ved fylte 62, og ikke en dag lenger. Nå ser jeg nok st jeg i alle fall blir 65 før pensjonisttilværelsen frister.

Dermed er jeg ved denne artikkelens poeng: Så lenge man ikke har millioner i banken (og den friheten det innebærer) og bare har tid til å tilbringe noen uker i boligen i utlandet, er den neppe verdt investeringen, enten den befinner seg i Thailand eller andre steder. Det er ikke spesielt dyrt å kjøpe bolig i Thailand og heller ikke drifte den. Jeg betaler sånn cirka 1500 kroner i måneden for alt, inklusive skatter, avgifter, regnskapsførsel, gartner, strøm – og alt det der. Det er jo ikke mye, men 1500 ganger tolv  er tross alt 18.000 i året. På den ene siden er 18.000 ikke særlig mer enn en langweekend for to til Paris, men det er også nærmere to uker med luksusforpleining på et fire-fem stjerners hotell i Bangkok. Alt er med andre ord relativt.

Om vi kommet til å angre? Kanskje gjør vi det. Etter ti år er det fortsatt som en drøm å komme ned til patioen i Hua Hin, sentralt plassert med en halv times rask gange til stranda eller ti minutter på sykkel – og omtrent like langt til sentrum. Etter ti år er huset innbodd og vårt eget, med private minner fra utallige reiser. Ikke noe hotellrom kan erstatte det. Og skulle vi komme til å angre, så er det ikke verre enn at vi kan kjøpe bolog i Thailand – igjen, for andre gang.

Her er vår bolig i Thailand, slik den er annonsert på finn.no: