Det ville, hvite tempelet i Chiang Rai

Det hvite tempelet utenfor Chiang Rai er en mektig opplevelse

Jeg trodde virkelig jeg hadde nådd et klimaks av overdådighet og arkitektonisk ekstravaganse da jeg for noen år siden besøkte slottet i Versailles, men det hvite tempelet i Chiang Rai er enda villere. Også fordi det er et moderne kunstverk som bobler over av kreativitet og små og store morsomheter.

Det hvite tempelet ligger bare 15 kilometer utenfor den nord-thailandske byen Chiang Rai. Selv om det hvite tempelets offisielle navn er Wat Rong Khun, er det ikke et offentlig tempel i vanlig forstand. Det er en privat eiendom, kjøpt og utviklet av Thailands mest kjente billedkunstner, Charlemchai Kositpipat. Kositpipat brukte formidable 45 millioner baht, av sin egen formue for å bygge tempelet.

Tempelet er altså et tempel, men det er også et moderne kunstverk. For mange er det nesten som en selvmotsigelse å regne, men vi nordmenn er vant til at kunstverk også kan ha andre funksjoner. Vigelandsparken er som idé og konstruksjon ikke helt ulikt Det hvite tempelet, for i likhet med tempelet tjener Vigelandsparken både som utfartssted, turistattraksjon, og en samling kunstverker satt i en helhetlig sammenheng, skapt av en usedvanlig talentfull billedhugger.

Men i motsetning til Gustav Vigeland, er Kositpipat en meget religiøs mann, og han legger ikke skjul på at hans tempel først og fremst er et buddhistisk monument. I likhet med den berømte katedralen i Barcelona, Sagrada familia som er tegnet av geniet Antoni Gaudi, gjør Kositpipat regning med at det vil ta mange tiår før hans prosjekt er ferdig. Han ser for seg at Det hvite tempelet vil være ferdig i ca 2070, og da vil i så fall tempelets skaper være 115 år gammel (!) Sagrada Familia i Barcelona ble påbegynt i 1882, og er fortsatt ikke ferdig.

Den religiøse symbolikken møter man mange steder ved et besøk i det hvite tempelet. Broen over til hovedtempelet betyr gjenfødelse, altså broen fra ett liv til et annet. Langs denne broen er det hundrevis av hender som liksom griper etter deg, de kan symbolisere grådighet eller begjær. Når man kommer over broen, møter man Buddha-figurer og dødssymboler. Videre kommer man til hovedbygningen, Ubosot, som skal forestille himmelen eller Nirvana om man vil – det endelige målet.

Der er det forbudt å fotografere, men et besøk inne i Ubosot er en aldeles merkelig opplevelse. Her møttes klassisk kunst med moderne kunst, og de moderne symbolene virker både merkelig malplasserte og likevel uttrykk for en boblende kreativitet. Her er det malt scener fra filmen Matrix, her møter vi actionhelter som Freddy Kruger og The Terminator, og vi ser Michael Jackson danse.

Hva betyr dette? Gjør kunstneren narr av den vestlige sivilisasjon eller hyller han den? Jeg kan ikke fri meg fra at det er litt av det førstnevnte. Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.x

Bak den mektige bygningen Ubosot ligger det et gulltempel, den eneste bygningen i området som ikke er blendende hvit. Det er kunstnerens svar på forskjellen på ånd og kropp, på det fysiske og det mentale. Gullfargen symboliserer kroppen, den hvite tempelet ånden.

Det hvite tempelet er blitt en betydelig turistattraksjon, også for thailendere. Det er lett å forstå hvorfor. Akkurat som all fremragende arkitektur er dette også et kunstverk, og et kunstverk som gjør varig inntrykk.