Muligens den siste historien om Thailand fra Norge på en stund, jeg drar tilbake om en uke. Da kan det bli nye historier som kan provosere en del gamle norske menn. Men ikke denne, om min venn:
Wan, min venn
Wan er 78 år gammel. Han er syk og ingen vet hva som er galt med han. Han er nå svært mager, men smiler som før når vi møtes. Sist jeg var der ville han at jeg skulle ta med Marlboro sigaretter til han. Jeg har med en kartong, men den blir kontant avvist av gamlemor, han bør ikke røyke nå. Jeg gir han noen pakker i smug og han smiler bredt.
Han ble født i en familie med tre barn De to andre barna døde kort etter fødselen. Hans foreldre var bønder og dyrket ris. Selv om de var fattige fikk han fire års skolegang og Wan en av de få som fikk lære å lese den gangen i denne landsbyen. 19 år gammel ble han buddhistmunk.. Etter munketiden starter det harde livet på rismarkene igjen. Han giftet seg og fikk fire barn. Han smiler mot meg, og sier at hans barn er hans velsignelse.
Senere kom stadig ledelsen i landsbyen til Wan for at han skulle velsigne bryllup, begravelser og feiringer. Han ble landsbyens gode beskytter.
Sent en kveld kjørte en bil på hans moped, han ble hardt skadet. Like etter døde hans mor og far. Livet var mørkt, med ble ikke bedre. Hans kone døde noen år etter.
Han er nå blitt gammel og hans sønn og datter tar seg av han.
Han sitter nå ved siden av meg og forteller sin historie. Hver gang jeg treffer ham er det bare smil og gode ord. Han er min venn og vi røyker fremdeles en sigarett sammen. Vi kan ikke snakke samme språk, men forstår mye allikevel. Han er en klok mann og trenger ikke mange ord.
En time senere kommer han tilbake og setter seg på gulvet foran meg og min venninne. Vi skal dra til Bangkok. Det er tid for farvel. Gamlemor kommer også og setter seg like ved. Wan binder en tynn hvit snor rundt handen min og ber en bønn. Deretter samme rundt hånden til min venninne og jeg må holde min hånd under hennes mens han sier en bønn. Gamlemor gjør det samme og er blank i øynene.
Wan går sakte tilbake til sitt hus og jeg skal til Norge. Jeg tenker dette er siste gang jeg ser ham. Jeg tar stille farvel for meg selv. Et trist, men godt øyeblikk. Min verden har snart en god mann mindre.
Men han vil alltid være med meg.
