Reisebrev Sikhoraphum

Sikhoraphum (ศีขรภูมิ) er et distrikt langt uti Isaan som har alt det man trenger, men samtidig ingenting spesielt, og ingenting man ikke finner mere, bedre av og flottere andre steder. Så hvorfor dra dit egentlig? Jeg er sjelden vanskelig å be med på tur til nye steder, så blir jeg invitert med noen hjem til landsbygden, så griper jeg gjerne muligheten til å oppleve noe nytt.

Sikhoraphum ligger 30 km fra provinshovedstaden Surin i samme provins. Her snakkes det både Thai-Isaan, Thai-khmer (en en thailandsk dialekt av kambodsjansk) og suay (et språk som kun finnes muntlig). Navnet Sikhoraphum kommer fra sanskrit shikhara og betyr “lower sanctuary”, eller “nedre helligdom”. Jeg hadde allerede vært i provinsen tre år tidligere i sammenheng med å jobbe frivillig med elefanter, men denne turen er på ingen måte relatert utenom at det tilfeldigvis er samme provins.

Transport

Reisefølget var en thaijente jeg nylig hadde blitt kjent med i Pattaya. Fra Pattaya gikk vi fra den ene busstasjonen til den andre for å finne en buss som gikk retning bushen, men alt var fullt. Grunnen var at denne helgen var det buddhadager, buddhistisk faste (วันเข้าพรรษา). Hadde håpt å finne en direktebuss for å slippe å reise innom Bangkok, men det så ikke ut til å være lett denne dagen ihvertfall. Men det finnes alltid flere muligheter, så vi gikk et lite stykke langs Sukhumvit road. Der ble vi hilst på av en taxisjåfør som ville ta oss til Bangkok for totalt 400 baht. Den prisen er under halvparten av normal pris, så her var det bare å slå til. Klokken ble kveld, og vi kom endelig frem til Bangkok. Herfra gikk turen videre med BTS (skytrain), så MRT (undergrunnsbanen) frem til togstasjonen. Toget fra Bangkok til Surin kostet bare 183 baht pp, så prisen var ikke noe å si på. Skal jeg pirke på noe, må det ha vært at vi ikke hadde sitteplass hele veien. Alt var fullt. Men vi fant oss en koselig krok på gulvet. Vi endret også litt på planene, så istedet for å ta toget helt til Surin, gikk vi av i Korat hvor vi ble hentet av faren. Derfra var det noen timer med kjøring, først for å plukke opp moren som var på jobb i nærheten, så videre til hjemmet deres som lå langt ut i intetland.

Ellers er det god infrakstruktur til og fra Sikhoraphum både til Bangkok, Pattaya direkte, og andre steder i regionen. Det er en togstasjon og (minst) tre busstasjoner. To av busstasjonene har busser med direkterute til/fra Pattaya. Togstasjonen og den tredje lille busstasjonen har rute til Bangkok. Ellers kan man alltids bestille reise via lokaltransportguiden her. Søk da gjerne til/fra Surin. Sikhoraphum ligger 30 km utenfor provinshovedstaden Surin i samme provins. Man kan også ta fly via nabobyen Buriram.

Buddhistisk faste

Litt senere på dagen, var den buddhistiske fastedagen igang. I praksis var det bare å gå i et tog akkompagnert med musikk. For de fleste så det ut til å ikke være noe annet enn en unnskyldning til litt fest og moro mens man danset seg gjennom dette toget noen kilometer på vei til tempelet. Det så også ut til å være en populær aktivitet å skjenke meg, kanskje siden jeg var eneste farangen.

Det begynte å regne, stadig kraftigere. Dessverre så kraftig at vi avbrøt vår togtur til tempelet og tok en snarvei hjem. Stadig flere passasjerer hadde også sviktet, og musikken hadde blitt slått av, så stemningen var ikke som den var en halvtime tidligere. Litt synd, siden jeg var litt spent hva som skulle skje når vi kom frem.

Iløpet av dagen hadde det oppstått en en liten tullete tvist mellom meg og min venninne. Det endte med at hun kjørte meg til kommunesentrumet for å finne minibank og resort. Kvelden kom, og jeg sjekket meg inn på resort. Resorten hadde ifølge tavlen rom i tre prisklasser; 180, 250 og 350 baht. Jeg ble spurt om jeg ville ha vifte eller aircon. Vifte går greit sier jeg. Vifterom er fullt får jeg i svar. Ok, aircon da. 450 baht blir det. Men er det ikke 350 baht for aircon-rom? Jo, men ditt rom er VIP-rom, så det blir 450. Så slik var det. Etter en liten strekk senere på kvelden, tok jeg meg en spasertur. Men utenom noen gatekjøkken og 7 Eleven, var det meste stille og stengt. Det var jo buddhadager både idag og neste dag.

En ny start

Dagen etter var jeg enda i tenkeboksen på hva jeg skulle gjøre videre. Jeg var jo plutselig alene på et helt fremmed sted. Å bare reise rett hjem igjen til Pattaya med en gang ville vært litt trist. Så jeg gikk rundt og spaserte i landsbyen for å se meg om og ta litt bilder. Noen småserverdigheter finnes det jo overalt i landet. Blant annet kom jeg over et bitte lite kinesisk tempel og liten moské.

Utenfor moskéen, møtte jeg en dame i 50-årene. Hun så ganske vestlig ut og snakket bra engelsk, så jeg begynte å lure på om hun var thai eller ei, men det var hun ja. Hun kalte seg selv Pi Mai (storesøster Mai) og spurte meg ut hvor jeg var fra osv. Hun tok meg godt under vingen, hadde bil og kjørte meg litt rundt omkring. Hun viste meg bl.a. det eldgamle Prasat-tempelet, markedet og hennes 3 etasjers ubebodde hytte før vi kjørte hjem til henne. Under følger bilder tatt fra forskjellige steder og dager i byen. Klikk på bildene for å få opp hele albumet og se bildene i full størrelse.

Hjemme hos hun fikk jeg både WiFi, mat og hilse på halve slekten og vennegjengen. Hun hadde stort og flott hus og to hushjelp som ryddet og laget maten. Huset hennes var over 100 år gammelt og familien hadde alle god utdannelse. Så dette var ingen fattig og lidende familie og noe helt annet enn huset på landet hos min opprinnelige venninne. Hun sjekket meg inn på et av hennes mange gjesterom, hvor jeg ble værende de fire neste nettene til jeg dro hjem. Sulten trengte jeg aldri å gå, for her fikk jeg både frokost og middag servert. Til stadighet fikk jeg møte flere venner og slektninger som kom innom, så jeg mistet nok litt oversikt over hvem som var hvem, og hvordan slektstréet hang sammen.

Til tross for at Pi Mai kjørte meg rundt overalt, spanderte middag både hjemme og på restauranter og kaffe på kaféer, nektet hun å la meg betale en eneste baht noen gang for hverken mat, bensin eller noenting annet. Eneste unntaket var at jeg klarte med nød å snike meg til å ta regningen på Starbucks én gang mens vi var på vei til provinshovedstaden. Dette er det helt motsatte av hva jeg er vant med fra thaier, hvor det er den aller største selvfølge at farangen tar seg av regningene.

Da Pi Mai er muslim selv, holder hun seg unna både svin og alkohol. Siste kvelden tok jeg meg en tur alene for å sjekke utelivet. Det er ikke mye uteliv i Sikhoraphum, men et par karaokebarer finnes det. Ingen syngeplikt heldigvis.

Tempelet Prasat

Sikhoraphum Sanctuary (ปราสาทศีขรภูมิ) er kanskje det eneste som regnes som en turistattraksjon i Sikhoraphum. Det er et todelt tempel – et standard thaitempel (Wat Prasat), og et forhistorisk tempel i khmer-stil (Prasat Sikhoraphum). Det er khmer-tempelet som er attraksjonen her. Dette er et hinduistisk tempel som ble bygget i det 12. århundre. Tempelet ble reist av Kong Suryavarman II som også bygget det kjente Angkor Wat i Kambodsja. Prasat-tempelet består av fem tårn for hver av gudene Shiva, Brahma, Ganesha, Vishnu og Uma. I det 16. århundre ble templet omgjort til et buddhistisk tempel. Inngangspris er 50 for utlending og 10 baht for thai.

Wat Prasat (วัดปราสาท)

Flere templer

Wat Rangaeng (วัดระแงง)

Wat Sri Chareon (วัดศรีวิหารเจริญ)

 Gårder i Sikhoraphum

De påfølgende dagene tok Pi Mai og gjengen hennes meg med på turer her og der. Under er bilder av to forskjellige gårder vi besøkte to forskjellige dager ikke langt fra hjemstedet i Sikhoraphum.

Grensen til Kambodsja og fruktgårder

En av dagene tok vi en dagstur ut via Sisaket til grensen til Kambodsja hvor det også var et stort marked. På veien tilbake, var vi innom en fruktgårder for å kjøpe durian og annen eksotisk frukt. Dette var tidlig juli, og duriansesongen var i ferd med å ta slutt. Prisene hadde dermed også blitt fordoblet fra bare noen uker før. En av fruktgårdene vi var innom som hovedsaklig bestod av durian-trær, var på 15 rai og hadde en inntjening på 4-5 millioner baht/år.

Innlegget er under utvikling.